Noen år etter siste krig ble to
grunneiere i Lier-åsen enige om at de ville selge ut tomter i denne fine
åsen. Det var Henrik M. Normann og Carl A. Svendsen som eide henholdsvis
Sommerro og Reistad gårder.
Det ble søkt om tillatelse til å
utparseller i alt 75 tomter i området. Utparselleringen inngikk i
reguleringsplanen for området, og i møte i Lier herredsstyre den 29. oktober
1951 ble reguleringsplanen vedtatt. Planen ble behandlet i fylket og til
slutt i departementet, og i et brev til fylkesmannen datert 31. mars 1952
gav departementet sin tilslutning til planen.
Følgende vedtekter ble fastlagt
av departementet:
-
Bebyggelsen skal være åpen villamessig med våningshus på ikke over 2 fulle
etasjer. Butikker, lager, mindre håndverksdrift kan innredes hvor det
etter bygningsrådets skjønn ikke medfører ulempe for naboene.
-
Uthus
tillates ikke oppført uten som tilbygg til våningshus eller garasje.
-
Husene
må ikke plasseres nærmere nabogrense enn 5 meter.
De
to eierne ble enige om å gå sammen i et felles tomteselskap: ” Reistad og
Sommerro Tomteselskap A/S ”. Utparsellering av tomtene ble foretatt , og
kort tid etter at det var gitt grønt lys fra myndighetene, ble de første
tomtene solgt.
I 1952 da noen tomter var solgt, dannet tomteeierne selv et andelslag:
”Andelslaget Reistad og Sommerro Terrasse”. Den første formannen var
tannlege Kristian Hovring.
Den 13. oktober 1953 ble det opprettet kontrakt
mellom tomteselskapet og andelslaget der salget av de 75 tomtene ble
regulert. Her ble det bl.a. fastsatt at tomten skal måles til midtlinjen i
de tilstøtende veiene. Tomteeierne må vederlagsfritt avstå grunn til vei,
vann, kloakk og elektriske ledninger. Utnyttelsesgraden på tomtene skal
maksimalt være 15%.
Før kontrakten ble opprettet, hadde Marie og Hans
Andersen (se senere ) kjøpt og bebygget en tomt i området. Avtalen mellom
tomteselskapet og andelslaget gjaldt derfor ikke for Andersens eiendom.
I § 4 i vedtektene for andelslaget står:
”Lagets formål er å ivareta tomtekjøpernes fellesinteresser i enhver
henseende, i første rekke å planlegge og besørge istandbragt de nødvendige
adkomstveier samt vannledninger og kloakker. Inntil veier, vann- og
kloakkledninger eventuelt måtte bli overtatt av kommunen, skal laget
dessuten administrere og vedlikeholde anleggene.”
Dette første andelslaget omfattet tomtene som lå langs hovedveien, som kom
til å hete Reistadlia, og sideveiene til og med Øvergrenda. Veien gikk til å
begynne med bare frem til krysset der Øvergrenda tar av. Årsaken til at den
stoppet der, var at oppe på flata der friarealet nå ligger, var det den gang
en skytebane. Det lå også et skytterhus der oppe. Denne banen måtte
flyttes før området der oppe kunne tas i bruk til boligformål.
Lier skytterlag leide det området som vi dag kaller friarealet av Normann. I
utbyggingsplanene for Reistadfeltet inngikk å bebygge dette området.
Skytterlaget hadde inntil nå betalt en heller lav leie, men nå steg verdien
på området sterkt, og Normann øket leia tilsvarende. Dette ble for dyrt for
skytterlaget og det ble vedtatt å flytte.
Mange alternativer til ny plassering ble vurdert, men til slutt ble det
vedtatt å flytte ut i Sørummarka der banen ligger i dag.
Innbyggerne i Reistadlia var sterkt misfornøyd med denne plasseringen. De så
helst at banen ble flyttet til et annet sted i bygda. De hevdet at adkomsten
til marka ble sperret. Det ble også pekt på at sikkerheten rundt banen var
alt for dårlig. De vant ikke fram med sine klager, og banen ble flyttet. Det
skjedde i 1958-59. Reistadlia Vel protesterte lenge særlig med den
begrunnelse at sikkerheten var for dårlig. Først etter mange brevvekslinger
der også departementet ble trukket inn, ble den sikkerhetssonen som vi i dag
kjenner, fastlagt og godkjent av lensmannen i 1983.
Andelslaget gikk straks i gang med regulering av området. Laget var så
heldig å ha i sin midte vegsjefen i Buskerud, Svein Nesje. Han sto for
utarbeidelse av reguleringsplanen og planlegningen av vegsystemet på
området. Det ble bygget veger ( mer om vegene senere ), og lagt vann- og
kloakkledninger. For dette arbeidet måtte tomteeierne betale ca.12.000
kroner hver. I tillegg kom selve tomteprisen som var 2,50 til 3 kroner
kvadratmeteren. Tomtestørrelsen lå på 1500 til 2000 kvadratmeter slik at den
totale tomteprisen kom til å bli ca. 16.000 – 18.000 kroner.
Dette syntes mange var
veldig mye, og når man så fikk spørsmål fra utenforstående om hvorfor man i
all verden ville flytte ut i ødemarken og dessuten betale en så høg pris,
kunne det være litt vanskelig å svare. Vi må huske at hele Lieråsen fra
Reistad til Gullaug var helt ubebodd på denne tiden.
Bildet
(trykk for større bilde):Slik
så det ut på byggefeltet på Reistad i 1956-57.
Når jeg sier at Lieråsen var
helt ubebodd, så er dette en sannhet med modifikasjoner.
I 1947-49 bygget Hans Andersen
en bolig midt i det som senere skulle bli Reistad og Sommerro Terrasse.
Andersen hadde lenge ønsket seg en bolig i skogen der han og familien kunne
nyte stillheten og naturen.
Andersen var godt kjent med
Henrik Normann og det ble til at han fant sitt drømmested innenfor Normanns
eiendom i Lieråsen.
Bildet
(trykk for større bilde):
Besøk hos Andersen. Mia Andersen nr. to fra venstre, så
følger Kari Langum, Svein Nesje og Rolf Langum.
Vi har ofte undret oss over hvordan i all verden Andersen kunne få fram
byggematerialer til denne tomta. Det var bare en skarve tømmerveg og en
krøttersti opp dit, men Ingema Andersen forteller:
” Jeg var 3 år da vi
bygget, men jeg husker det godt. Byggematerialer ble delvis kjørt opp med
hest og delvis båret opp fra vegen så det tok lang tid å sette opp bygget.
Jeg husker at jeg bar en 2-3 murstein i et lite spann. Far hadde kjøpt en
eldre bolig som ble grunnlaget for den litt spesielle gården i Reistadlia.
Den så ut som en bondegård i miniatyr med våningshus, uthus med låvebru,
stabbur og en utedo med klokketårn !
Eiendommen ble ikke inngjerdet
og en dag hadde kyrne, som gikk frie omkring i Reistadmarka, spist opp
klesvasken til mor.
Det gikk flere år før vegen
kom så langt opp som til hjemmet vårt, og i den tiden måtte vi gå på ski om
vinteren når vi skulle på skolen. Når vi skulle i et selskap, tok vi med
penskoene i ryggsekken og gjemte skistøvlene under et tre nede ved vegen.
Som nevnt hadde far ønsket seg et lite hus inne skogen, og han var ikke glad
da planene for et byggefelt i åsen ble kjent. Etter hvert fikk han mange
gode venner blant de nye beboerne, særlig ble han godt kjent med Nesje som
besøkte oss mange ganger.”
Så langt Ingema. Vi som bodde
nedenfor Andersen, for eksempel vi i Skogsnaret, traff ham mange ganger på
veg til og fra sitt hjem, og vi ble godt kjent med ham og lærte å kjenne ham
som en hedersmann.
Den lille miniatyrgården er nå
solgt og familien Andersen bor ikke lenger på Reistad.
Ennå
en liten bolig må nevnes. Helt øverst, ovenfor det som skulle bli Reistad og
Sommerro Terasse, lå det en husmannsplass. Plassen het Åsløkka. Her bodde i
sin tid en husmann under Sommerro gård. Henrik Normann gav denne eiendommen
til Ragnhild Enger som hadde arbeidet hos ham i mange år. Hun leide senere
huset ut til enkefru Rokke. Det var fru Rokke som bodde der da andelslaget
tok til å parsellere ut tomter. Eiendommen ble til slutt solgt til Hans
Enger, nevø av Ragnhild Enger. Han og familien bor der i dag. Denne
eiendommen gikk altså ikke inn i Reistad og Sommerro Terrasse.
Inne
i skogen bortenfor skytebanen bodde det et meget spesielt par. De het
Larsen og det lille stedet gikk alltid under navnet ”Larsen på skogen”.
Plassen var en husmannsplass under Steinar Sørums gård. Det var nok litt
fuktig der i blant for de var tydeligvis begge glad i det sterke. Vi turde
aldri gå bort til dette lille huset, to store, sinte sjefere voktet stedet
godt.
Vannforsyningen til området
ble et kapitel for seg. Det ble ført forhandlinger med Lier kommune om å
skaffe kommunalt vann til boligfeltet. Kommunens representanter var positive
til dette, men en beslutning om å bevilge penger så ut til å dra lenge ut i
tid. Man så seg derfor om etter andre løsninger. Det ble først forsøkt å
bore etter vann, men man fant ikke en vannkilde som gav nok vann.
Kommunen sa seg etter en
tid villig til å legge en vannledning opp til jernbaneundergangen. Derfra
tok andelslaget over. Det ble bygget en pumpestasjon like ovenfor den
jernbaneundergangen som vi benytter i dag. Herfra ble vannet pumpet opp til
et høydebasseng som lå i krysset mellom Reistadlia og Øvregrenda. Med denne
løsningen hadde de som lå nedenfor dette høydebassenget fått vann, men det
var ingen løsning for Øvregrenda og andelslaget Åsløkka.
I 1961 bl et nytt høydebasseng
bygget. Dette høydebassenget lå i den trange dalen der vi går når vi skal
opp til Stuvstjern ( Vi kan fremdeles se rester av dammen.) Bassenget fikk
sitt vann fra Stuvstjernbekken. Dette var en meget ustabil vannforsyning.
I 1968 ble en ny vannledning
fra Eggevollen ført fram over Fosskollen til Reistad og koplet på
Reistadnettet ved det før nevnte høydebassenget. Eksisterende pumpestasjoner
og høydebassenger kunne da nedlegges og området fikk ”vannbehandlet” vann.
Nå hadde vannforsyningen
funnet sin permanente løsning, men fremdeles sto andelslagene ansvarlig for
kloakken. Det ble ført forhandlinger mellom kommunen og de tre andelslagene
i Reistadlia, og i november 1971 vedtok formannskapet enstemmig å overta
også kloakksystemet mot en engangsbetaling på kr.125.000.-
Tilbake til utbyggingen og
andelslagets arbeid. Foruten vannspørsmålet var det en sak til som opptok
styret i andelslaget mye, det var skolespørsmålet. Reistadområdet hørte
egentlig til Gullaug skolekrets, men forbindelsen ned dit var så vanskelig
at barna ble overført til Hegg skole i stedet. Dette var heller ingen
fullgod løsning. Eneste forbindelse til Lierbyen var med tog. Det var
egentlig slett ikke så verst, men det er så sin sak å sende små
førsteklassinger med toget som betydde at de måtte krysse hovedvegen. Det
var derfor et ønske om en skole i denne del av bygda. Det ble det aldri noe
av, men i kommunens langtidsplan ligger det en skole plassert på tidligere
Steinar Sørums eiendom nedenfor jernbanelinjen.
Den
første som bygget i det nye boligfeltet var den før nevnte Svein Nesje. Da
var vegsystemet ennå ikke kommet skikkelig i gang, så materialene til Nesjes
hus ble fraktet opp til jernbaneundergangen rett nedenfor hans tomt og
derfra delvis vinsjet opp i en løypestreng og delvis båret opp til huset.
Bildet
(trykk for større bilde):Svein Nesje
ble en sentral person i utbyggingen av Reistadfeltet.Han var den første som
bygget der ute.
Nesje startet bygginga i
1953. Det var rasjonering på bygge materialer den gang. Materialer til
reisverk fikk han fra ei trebru som var revet. Ei bygdesag skar til
materialene i passe dimensjoner.
Som nevnt ble Nesje og Andersen gode venner. De hadde begge to sansen for
gode historier og var ypperlige fortellere. Det er Svein Nesje jr. som
forteller dette.
Bildet
(trykk for større bilde):Fra arbeidet på tomta til Nesje. ” Taklarsen”
til venstre og Nesje til høyre.Det var to Larsen på Reistad. Den ene var
taktekker, derfor ”Taklarsen”.
Den neste som bygget var
familien Lockert. Det skjedde i 1955 med innflytting i 1956. Like etter kom
Vossgraf og Fagernes. Fra 1956 og utover startet husbyggingen for alvor,
slik at Drammens Tidende i 1958 kunne melde at halvparten av de 73 tomtene
som var planlagt bygget i første omgang, nå var bebygget.
Under utparselleringen av tomtene ble det planlagt en butikk på hjørnetomten
mellom Reistadlia og Sørvangen. Denne tomta ble derfor ikke solgt i første
omgang, men ble brukt til lekeplass i noen år. Her var det huske, vippe og
diverse utstyr som hører en lekeplass til. Noen butikk kom det aldri her og
etter en tid ble tomta solgt til
Kristian Tveiten som bor der i dag.
Nå var første del av
Reistadområdet klart og under utbygging.
Ut over de 73 tomtene som
inngikk i ansvarsområdet for det første andelslaget, omfattet Svein Nesjes
reguleringsplan også 42 tomte høyere opp i området. Disse ble bygget ut i
to etapper. I 1960 ble det dannet et andelslag:
”A/L Sommerrohavn, Reistad”.
Dette andelslaget tok på seg oppgaven med å gjøre klar tomtene langs
Sommerroveien og første del av Åsveien i alt 24 tomter.
Dette området var tidligere
havnehage for Sommerro gård, derfor navnet på andelslaget.
Andelslaget arbeidet effektivt
og allerede i løpet av 1960 hadde de fått tegnet kontrakter med
entreprenører for veg, vann og kloakk, elektrisitet og telefon.
Innen utgangen av 1961
kunne de første flytte inn i sine hjem.
De aller øverster tomtene i
Reistadfeltet kunne ikke bebygges før skytebanen ble flyttet.
Et tredje andelslag, ”A/L
Åsløkka Andelslag”, som ble dannet i 1962, sto for klargjøringen av de neste
18 tomtene innen Reistadfeltet. Dette omfattet tomtene i Åsveien f.o.m.
Jespersen og helt til topps og dessuten de øverste 5 tomtene langs
Reiatadlia. Her ble tomtene gjort byggeklare i løpet av 1963.
Av hele det planlagte
Reistadfeltet sto det nå bare 8 tomter igjen. De lå på området vest for
friarealet. Disse tomtene kjøpte Ole K. Karlsen. De ble raskt byggeklare og
solgt ut (de fleste bor der i dag).
Hele Reistadfeltet ble ferdig utbygget i løpet av 1980-årene.
Hvert andelslag fikk ansvar
for å få klargjort vegene innen sitt område. Vegsystemet innen området for
det første andelslaget ble fremført i flere etapper. Den første etappen som
strakte seg opp til Elvestad, var ”hand made”. D.v.s. at det etter
sprengning ble benyttet krafse og trillebår for å jevne ut og flytte masser.
De etterfølgene vegetapper ble drevet frem med mer moderne utstyr.
Vegnavnene ble diskutert i et
fellesmøte der alle andelshaverne var invitert. Mange forslag kom fram.
Navnet på selve byggefeltet ble også debattert heftig. Reistad og Sommerro
Terrasse passet dårlig her ute i et naturområde. Så vidt jeg har forstått
var det Bjørn Lockert som kom med det forløsende forslag nemlig
”Reistadlia”. Det var et godt navn som vi alle kan være tilfreds med.
Det var et sterkt ønske innen
alle tre andelslag om at kommunen skulle overta ansvaret for vegene, og
samme år som kommunen overtok kloakksystemet, ble også vegene overtatt.
Dette skjedde i 1971.
Et
ønske fra innbyggerene var å få asfaltert vegene, og velforeningen som var
startet allerede i 1964, trykket sterkt på kommunen for å få dette
gjennomført. Men da som nå hadde kommunen dårlig økonomi så først i 1982
hadde alle vegene fått asfalt.
Kommunikasjonene fra Reistad
til omverdenen var dårlige. Togforbindelsen var tålelig bra.
Vi hadde eget stoppested like etter undergangen, men det var ønske om å få
en bussforbindelse. Det ble tatt kontakt med Askerruten og satt opp en plan
for en rute oppe i Reistadområdet. Det ble imidlertid ikke realisert.
Passasjergrunnlaget var for spedt.
Men vi hadde egen
telefonsentral!
Den lå i kjelleren hos familien Dahle borte i Sørvangen. Der var den til
telefonselskapet fikk bygget ut sin sentral i Lier/Drammen.
Reistadfeltet fikk et friareal
i 1964, det gikk slik til:
Både grunneierne og de
første tomteeierne ønsket å bevare for ettertiden den beste delen av lia
slik den var fra naturens side. Det ble besluttet at tomteeierne i
fellesskap skulle kjøpe et areal som man kunne benytte til diverse
fellesformål. Andelslaget sto for kjøpet. Kjøpesummen var kr. 74.865.- som
ble betalt av andelshaverne. I 1967 fikk Reistadlia Vel skjøte på
området. De tomtekjøperne som kom til senere forpliktet seg også til å ta
sin forholdsmessige del av utgiftene ved ervervelsen av friarealet. Nye
tomteeiere måtte betale kr. 2000.- for å bli medeiere i friarealet. Det ble
utarbeidet vedtekter for arealet som spesifiserte hva som var tillatt å
benytte arealet til.
I de første årene da
andelslaget var i funksjon, hadde vi en egen festkomite og det ble årlig
arrangert en ”Reistadfest”. Den gang var Store Reistad et ypperlig sted for
alle slike arrangementer og festene ble alltid holdt der. Det gjaldt også
barnejuletrefestene som festkomiteen arrangerte.
På Reistadfestene var
Hovring den store entertaineren. Han var en meget habil skuespiller som alle
vi eldre minnes godt.
Om vinteren ble det arrangert
skirenn i Hjortebakken. Den ligger nedenfor barnehagen oppe ved
skytebanen. Etter hvert som ungene ble litt eldre, var det behov for
større utfordringer. Da ble det holdt utforrenn i bakkene fra skiltene og
ned til skytebanen. Tidtakerne sto ved målet nede på skytebanen. For at
de skulle se starten, ble det slått i bakken med en stor gren oppe ved
skiltene. Mobiltelefoner var ukjente den gang.
17. mai ble feiret med
opptog. Vi møtes i krysset der Sørvangen tar av fra Reistadlia.
Det ble kalt Vossgraf-krysset.
Herfra gikk Elvestad foran med trekkspill og store og små fulgte etter.
Toget gikk til friarealet der det ble arrangert leker for barna. Så var
det medbragt niste med kaffe og brus.
St.Hans
aften var det stor fest oppe på friarealet. Det ble samlet sammen en masse
brenne og tent bål, det var lov den gangen. Så var det trekkspillmusikk ved
Elvestad og fiolinmusikk ved Nesje. Vi danset på gressvollen, og barna fikk
lov til å være lenge oppe. Vi hadde det svært hyggelig.
Etter at ansvaret for vann, kloakk og veger var overtatt av kommunen, så
andelslagene sin oppgave som avsluttet. De ble dermed oppløst. De
fellesoppgavene som lagene hadde hatt, er ført videre av Reistadlia Vel.
Hermed avsluttes min beretning
om hvordan Reistadlia ble skapt. Jeg håper at det jeg har skrevet kan være
av interesse for de nye, men også for de eldre innbyggerene her oppe i dette
særdeles vakre boligområdet.
Reistad mars 2003.
Ragnvald Fergestad
Skogsnaret 3.
Historie
